«Enten lar du det skje, eller så etterlater jeg deg langt ute i ingensteds» – mistenkt skal ha truet 16-årig offer

Natta på Schwedenplatz

Domstoler er merkelige teatre. De har ingen sufløser, ingen pausemusikk og ingen applaus. I stedet knarrer benker, rasler dokumenter og mennesker tier stille. Den høyeste lyden er ofte den som ingen hører – vekten av en anklage.

På tiltalebenkens sitter en ung mann, tjueén år gammel. Hendene foldet, blikket urolig. Foran ham ligger ikke en avis, men en anklageskrift. Bak ham sitter tilhørere som allerede har bestemt seg, før dommeren kommer inn i salen. Slik er det ved rettsaker som allerede har blitt overskrifter før rettssaken har begynt.

Historien begynner ikke her.

Den begynner på Schwedenplatz, der Wien ikke sover selv sent på kvelden. Mellom nattbusser, drosjer, turister og nattkryp ventet en sekstentiåring på hjemturen. En bil stoppet. Et tilbud ble gjort. En beslutning ble tatt på få sekunder – en av de dagligdagse beslutningene som går bra millioner ganger og som noen ganger ender opp i en rettsak.

Etter etterforskningen førte kjøringen ikke til jentens hjem, men ut av byen, forbi de siste husene, over hurtigtrafikkveier inn i mørket i Lobau. Der, ved en isolert parkeringsplass ved oljesenteret, skal det ha skjedd det som dommere, påtalemyndigheten og forsvarerne nå krangler om. Påtalemyndigheten sier det var trusler og seksuell vold. Den tiltalte benekter anklagene og forklarer at møtet var frivillig. Sannheten er nå gjenstand for rettssaksprosessen.

Påtalemanden snakker rolig. Han trenger ikke høye ord. DNA-spor, mobildata, videoopptak – moderne justis arbeider ikke med antakelser, men med spor. Hver setning blir notert, hvert ord blir veiet som gullstøv.

Forsvareren reiser seg. Han vet også hva oppgaven hans er. I en strafferettslig prosess holder mistenking ikke. Skyld må bevises. Han minner retten på at en rettskraftig dom ikke finnes ennå og at uoverensstemmelser må undersøkes grundig.

Den tiltalte snakker stille. Nesten alle tiltalte snakker stille.

Men over denne rettsaken ligger enda en skygge.

For denne mannen var ikke justisen ukjent. Bare noen måneder tidligere var han blitt domfelt med rettskraft for et annet voldtektsforgåelse. Han skulle ha sonet fengselsstraffen. I stedet gikk dagene. Så kom en helg. Dokumenter måtte finne veien mellom retten og fengselet. Ingen ante at akkurat i dette små tidsvindauet ville det oppstå en ny alvorlig anklage. Den juridiske debatten handler derfor ikke bare om hendelsene den natten, men også om spørsmålet om administrative prosesser kunne ha vært raskere.

Rettsreportere observerer ikke bare tiltalte.

De observerer dommere.

Dommeren lytter lenge. Han avbryter sjelden. Bare av og til løfter han hodet, stiller et kort spørsmål og skriver deretter ned noen få ord. Ingen i salen vet hvilket av disse ordene som senere vil være avgjørende.

Foran retten finnes det ingen sikkerhet før dommen er avsagt.

Det finnes forklaringer.

Det finnes uttalelser.

Det finnes indikasjoner.

Og det finnes tvil.

Offentligheten krever raske svar. Retten får tid til å ta seg tid. Mellom disse to hastighetene oppstår ofte den spenningen som store rettsaker lages av.

Da rettssaken slutter, reiser alle seg samtidig. Dommeren forsvinner gjennom en sidedør. Advokatene pakker sammen dokumentene. Journalistene løper allerede ut, for tidsfristen deres utløper før rettens.

Ute kjører en trikk over ringen.

På Schwedenplatz venter mennesker igjen på nattbussen.

Byen lever videre.

Men rettsalen blir igjen – som det stedet der ikke overskrifter bestemmes, men bevis.

Siden det ennå ikke foreligger en dom i denne saken, kan ingen på en ansvarlig måte forutsi hvilken straff som faktisk vil bli idømt. Man kan imidlertid foreta en vurdering basert på østrigsk straffedomstolpraksis og sammenlignbare saker.

Faktorer som veier særlig tungt her

Basert på kjente opplysninger taler følgende punkter fra påtalemyndighetens perspektiv særlig for en betydelig høyere straff:

• Mindreårig fornærmet (16 år).
• Alleget trussel under kjøringen ("...eller jeg setter deg av et sted ute på landet.").
• Isolert gerningsted som etter påtalemyndighetens fremstilling ble valgt bevisst.
• Tidligere rettskraftig domfellelse for voldtekt.
• Den nye anklagens skal ha funnet sted noen få dager etter at straffegjennomføringen ikke ble gjennomført.
• Etter påtalemyndighetens vurdering finnes fare for gjentakelse; derav varetektsfengsling.

Mulige straffemildnende aspekter

Dersom tilsvarende omstendigheter kommer frem under saken, kunne for eksempel følgende tas i betraktning:

• fullstendig tilståelse (dersom det finner sted),
• ekte anger,
• samarbeid med etterforskingsmyndighetene,
• ersattelse av skade eller kompensasjon,
• godartede sosiale prognoser eller vellykket terapi.

Basert på opplysningene som for tiden er kjent, foreligger ingen tilståelse; tvert imot benekter den tiltalte anklagene og hevder at møtet var frivillig.

Hva som kunne øke straffen ytterligere

Dersom retten konstaterer disse punktene, ville de typisk være belastende:

• spesielt intens voldelig atferd,
• mere påvisbar tvangshandlinger,
• fler hittil ukjente ofre,
• forsøk på å påvirke offeret eller vitner,
• mangel på innsikt og meget ugunstig prognose for gjentakelse.

Hva som kunne forhindre en betydelig høyere straff

Uten å forutsi utfallet, ville følgende typisk være relevant fra et forsvarsstrategisk perspektiv:

• vellykket svekking av bevisgrunnlaget (f.eks. DNA forklarer kontakten, men ikke spørsmålet om samtykke),
• troverdig alternativ fremstilling av hendelsesforløpet,
• uoverensstemmelser i objektive bevis,
• psykiatriske eller psykologiske uttalelser med positiv prognose,
• tidlig terapeutiske tiltak, dersom de virker troverdig.

Dette betyr ikke at dette fører til en frifinnelse eller en mildere straff – men bare at disse er typiske faktorer som domstoler tar i betraktning ved straffedomstolpraksis.

Min personlige vurdering (ingen prognose fra retten)

Under forutsetning av at påtalemyndigheten hovedsakelig beviser sitt tilfelle og ingen ekstraordinære formildende omstendigheter kommer til syne, ville jeg estimert sannsynlighetene omtrent slik:

Samlet vurdering

Basert på opplysningene som for tiden er offentlig kjent, ser jeg det mest sannsynlige området på omtrent 8 til 12 års fengselsstraff, dersom påtalemyndigheten beviser sine sentrale ankepunkter og særlig voldtektanklagens og relevant tidligere domfellelse tas i betraktning som straffeskjerpende.

Denne vurderingen er bevisst formulert forsiktig. Den faktiske dommen avhenger av bevisene, kredibiliteten til de involverte partene, uttalelsene og rettens juridiske vurdering.